Halls blogg | Hall Skåra

Eder er i dag en frelser født

Wed, 04 May 2011 16:16:47 +0200

Disse ordene var å lese på altertavla i Jokobs kirke i Oslo. Kirka benyttes ikke lenger til gudstjeneste, men har i stedet blitt en kulturkirke. Det betyr at kulturelle arrangement, som for eksempel konserter, finner sted i kirka.

Det var unektelig litt besynderlig å komme inn i gudsrommet der området ved altertavla fungerte som en scene, og der de tradisjonelle benkeradene var byttet ut med stolrekker i ulik høyde.

Det var flere enn meg som undret seg over bruken av kirken. Jeg overhørte en samtale mellom noen publikummere ved siden av meg: ”Det finnes også et rom i kjelleren. Jeg var her på en ungdomsfest en gang. De serverte t.o.m. alkohol. Litt rart å se fulle folk med vinflaske i hånda i en kirke…”

Kona, som er danselærer, hadde sitt eget syn på kulturkirka: ”Jeg var her på danseforestilling en gang. For meg er formidlingen av kunst en ”guddommelig” aktivitet, og jeg føler meg nok nærmere det guddommelige når dyktige mennesker utfolder sin kunstart enn når det står en prest på prekerstolen…”

Bak frem

Mon, 11 Apr 2011 16:15:30 +0200

Mediene er fulle av reportasjer om krig og elendighet. Det er deprimerende å lese om naturkatastrofer, strålelekkasjer, diktatorer som dreper sine landsmenn, religiøs fanatisme, etc. Kanskje derfor er det så befriende å lese om historier som ender godt – som for eksempel om den danske tre-åringen som kom til rette etter å ha tilbrakt en natt alene i skogen.

Holger hadde fått nok av foreldrene som ikke lot ham ta av seg jakken utendørs. Da mamma snudde jakken bak frem med glidelåsen utilgjengelig for ham på ryggen, stakk han like godt av. Hundepatruljer, helikoptre, sivilforsvaret og hundrevis av frivillige var med på letingen. Og pappa hadde til og med fått en iskrembil til å kjøre langs stiene for å ringe med klokkene sine. Han visste at Holger var svak for den lyden og sikkert ville løpe opp til bilen for å få seg en is…

Som vi alle vet, ble gutten funnet i god behold. Og jakken hadde han fremdeles på – bak frem. Den reddet ham kanskje i den kalde natta. Og Holger var en tøffing. Da han endelig kom hjem etter å ha gått i skogen hele natta, ville han gjerne hoppe på trampolinen!

Slekters gang

Fri, 25 Feb 2011 16:12:17 +0100

Så rart å sitte her alene. Det er stille i huset. Kona er i USA og besøker sin aldrende og syke far. Yngstemann er hjemme på permisjon fra militæret, men reiste sammen med eldstemann til hans leilighet i byen. De liker å tilbringe tid sammen - det har aldri vært noen søskenkrangel dem imellom. Tvert om, de har alltid støttet og respektert hverandre. Så heldig jeg er som har fått slike fine to gutter! Jeg må jo innrømme at jeg er veldig stolt av dem.

Det er ikke sårt å sitte her alene, det er bare fredelig og fint. Tankene går. Jeg tenker på min far. Både han og mor er borte nå, men minnene er høyst levende i meg ennå. Jeg tenker av en eller annen grunn på julene vi feiret sammen. Barna var små og vi kjørte fra Oslo hjem til Egersund for å feire høytiden sammen. Gangen rundt juletreet og julesangen gjorde inntrykk. Der gikk vi hånd i hånd. Det var tre slektsledd: mine foreldre, jeg og mine barn. Far pleide stemme ekstra godt i når han sang «Deilig er jorden». Frasen «slekt skal følge slekters gang» ble sunget med høy og rørt stemme. Foreldrene hans var borte, og nå gikk han hånd i hånd med sine barn og barnebarn. I dag er far borte, og jeg er eldste slektsledd. Om noen år blir det kanskje jeg som går der hånd i hånd med barn og barnebarn?

Slag?

Tue, 15 Feb 2011 16:07:18 +0100

En reporter ble gjenstand for mye oppmerksomhet etter et direktesendt innslag på tv i USA. Hun skulle dekke Grammy-prisutdelingen, men sekvensen hennes ble kun noen sekunder lang. Da forstod produceren at noe var galt og kuttet innslaget. For reporteren klarte simpelthen ikke å formulere seg. Se bare:

Mange lo nok over at tunga stokket seg fullstendig for reporteren, men så begynte man å bli bekymret. Dette måtte da skyldes noe mer enn bare nervøsitet? Spekulasjonene gikk høy, og det heteste tipset var at reporteren hadde fått slag på direktesendt tv.

Hun ble da også kjørt til sykehus etter innslaget, men undersøkelser avdekket ikke noe unormalt. Dagen etter skrev reporteren selv en Twitter-melding og takket for omsorgen og fortalte videre at alt var bra med henne.

Uansett, dette kan være en påminnelse for oss alle om å være på vakt om man plutselig oppdager noe unormalt med de man er sammen med. Jeg snakket f.eks. i dag med en kollega som nylig fikk slag. Han er bare rundt 50 år gammel, og var ute på en joggetur da balansen sviktet. Legevakten undersøkte ham og sendte ham hjem igjen. Han ble imidlertid ikke bedre, og kontaktet lege igjen. Denne gang havnet han på sykehus og det ble konstatert slag. Han er nå 50 % ufør. På sykehuset har de antydet at han trolig kun ville vært 5 % ufør om han hadde kommet til behandling umiddelbart. Dette viser viktigheten av at man tar symptomene på alvor. Og hva er så symptomene?

Beskytter

Fri, 11 Feb 2011 16:06:22 +0100

Vi har skaffet oss hund. Kanskje var det en erstatter for guttene som nå begge har forlatt redet? Det ble liksom så tomt i huset med bare kona og meg. Jeg har to søstre som har pudler, så vi endte opp med den hunderasen. Kanskje ikke den store macho-hunden, men vi har ikke angret på valget. Vår lille dvergpuddel har vist seg å være en intelligent, snill og veldig kosete liten hund. Kort sagt - vi er overbegeistret for den.

Nikko trives helt åpenbart hos oss og har nå, etter over et halvt år, blitt vant til at vi er dens nye eiere. Den er spesielt begeistret for kona som litt rødmende må innrømme at ingen av det mannlige kjønnet noen gang har vært SÅ betatt av henne. Hunden dilter etter henne i huset, sitter pent utenfor dodøra når hun er på badet, og legger seg på teppet i gangen om ettermiddagene når han vet det er tid for at hun skal komme hjem.

Jeg vet ikke helt hvordan han ser på meg. Han trives i mitt nærvær også og ligger gjerne i min armkrok, men det varer ikke for lenge før han igjen må tilbake til sofaen der kona ligger. Men han har nok kanskje også mest respekt for den dype mannsstemmen min i forhold til konas stemme. For det er meg han avlyder best. Jeg er kanskje overhodet i flokken i hans øyne - hans beskytter?

Lenge leve oksene!

Thu, 29 Jul 2010 16:04:56 +0200

«Lenge leve Spania og lenge leve oksene!» ropte en spanjol. Han var del av tv-reportasjen om tyrefekting som nå er forbudt i Catalonia-regionen nordøst i Spania som har Barcelona som sin hovedstad. Spanjolen som ropte slagordet var tydeligvis for tyrefekting. Han mente nok dessuten at forbudet var politisk motivert og at man ikke bare hadde oksene i tankene da forbudet ble innført. For det er ingen hemmelighet at mange katalanere ønsker selvstendighet og løsrivelse fra Spania. Ved å forby tyrefekting viser man distanse til det øvrige Spania.

Uansett årsak til forbudet - jeg hilser det velkommen. Jeg forstår at tyrefekting har lang tradisjon i Spania og kan føles som en del av deres kulturarv, men det rettferdiggjør ikke seigpiningen av dyrene av den grunn. Jeg synes dessuten utsagnet til spanjolen var selvmotsigende. «Lenge leve oksene» skulle jo bety at man ønsket at oksene skulle få leve, og ikke drepes for underholdningens skyld. Og for å være helt ærlig: Den stolte matadoren som sprader rundt i manesjen i sin flotte uniform er slett ikke symbolet på en modig og vellykket mann i mine øyne. For meg er han en oppblåst tullebukk!

En drøm

Sat, 01 May 2010 16:04:06 +0200

Vi drømmer visstnok alle hver natt. Kona gjør det i alle fall. Hun deler villig vekk med meg av sine drømmer når hun våkner om morgenen. Et gjentakende tema er at hun er tilbake på skolebenken. Hun møter frem til en time og blir forklart at de skal ha prøve. Problemet er bare at hun ikke visste om prøven og derfor ikke er forberedt. Hun blir fortvilet - hun ønsker jo alltid å fremstå som godt forberedt og dyktig. Jeg tror denne type drømmer er nokså vanlige, men forekommer kanskje hyppigere hos kvinner enn hos menn. Kvinnene er nok litt mer pliktoppfyllende enn oss menn - selv i drømmeverdenen.

Menn er mer enfoldige. Jeg har vanskelig for å huske drømmene mine. De få gangene jeg gjør det er det ofte ikke en type drøm jeg ønsker å dele med kona og de egner seg slett ikke på trykk! Men her en dag hadde jeg en drøm som jeg gjerne deler både med leserne og med kona:

Jeg var på kontroll på Rikshospitalet. Kona var med og vi traff lungespesialisten Dr. Giæver. I virkeligheten var han den første jeg traff da jeg høsten 2005 ble sendt fra Bærum Sykehus til Rikshospitalet for utredning. De så fra prøvene på mitt lokale sykehus at noe var galt med lungene, og ringte dr Giæver for å rådføre seg med ham. Han stilte min diagnose pr telefon! Det er imponerende siden PH er en vanskelig sykdom å diagnostisere. De første dagene etter diagnosen hadde jeg faktisk en høyst ulogisk og tullete tanke: Jeg var irritert på legen og ergret meg over at dr Giæver ikke heller hadde diagnostisert meg med en annen og langt mindre alvorlig lidelse!

Haiti

Tue, 26 Jan 2010 15:36:48 +0100

Bilde: Randolph Chorleus var det andre barnet som ble født på feltsykehuset til Røde Kors Norge onsdag i Port-au-Prince.

Foto: Olav A. Saltbones/Røde Kors.

Ingen har vel unngått å la seg påvirke av katastrofen på Haiti. Bildene som vises på tv og i aviser vitner om menneskelige lidelser det er vanskelig å fatte rekkevidden av. Ufattelig mange mennesker har mistet livet eller blitt skadet. Og for mange av dem som overlevde jordskjelvet, venter en hard hverdag. Landet er nede for telling, og de trenger verdenssamfunnets hjelp for å komme på fote igjen.

Det er nok kanskje enkelthistorier som gjør mest inntrykk på meg. Synet av den lille nyfødte jenta som kom til verden på det norske feltsykehuset, sitter ennå på netthinnen. Hun ble tatt med keisersnitt for i det hele tatt å overleve, og hadde pusteproblemer og uregelmessig hjerterytme etter fødselen. Etter noe hjelp normaliserte situasjonen seg og barnet kunne overlates til sin mors favn. Hvilken fremtid venter den lille jenta, mon tro?

Den fortvilte ektemannen som forsøkte å rydde i ruinene av huset gjorde også utslettelig inntrykk. Han viste frem brudebildet han hadde funnet for tv-kameraene. Brudeparet smilte lykkelig til kameraet. De hadde giftet seg kun få uker før katastrofen inntraff. Da skjelvet kom, befant de seg begge i hjemmet. Han hadde kommet seg i sikkerhet, men det hadde ikke hun. Nå forsøkte han å grave henne frem med bare hendene. Han visste hun var død og han visste hvor hun befant seg. Lukten var ikke til å ta feil av...

Navnedag

Mon, 07 Dec 2009 15:35:30 +0100

Ved en tilfeldighet oppdaget kona at jeg har navnedag i dag. Hun leste i Aftenposten at dette var dagen til Hallfrid og Hallstein. Nå heter jeg riktignok ingen av delene, men kun Hall. Mange stusser når de hører navnet. «Er det etternavn?» spør de gjerne. Og da jeg var liten ble jeg selvsagt ertet mye pga det uvanlige fornavnet.

Jeg visste lenge ikke hva Hall betød. Nå har jeg undersøkt det, og det det er et gammel norrønt navn som betyr stor stein. Vi bruker jo i dag ordet «helle» på en stor flat stein. Så navnet Hallstein blir jo litt smør på flesk. Det er i alle fall nær nok til at jeg sa meg enig da Carol opplyste at det var min navnedag.

Skikken med å feire navnedagene har jo uansett ikke slått skikkelig an her i Norge. Det er vel heller få som vet hvilken dag i året som er deres navnedag. Annerledes er det i Sverige hvor man gjerne feirer denne dagen. Fra Wikipedia kan man lese at skikken oppstod i den tidlige kristne kirken bl.a. for å redusere betydningen av fødselsdagsfeiringene. Sistnevnte ble av de religiøse overhodene oppfattet som en hedensk og ukristen skikk. Man ble jo født inn i arvesynden og derfor var det ansett mer kristent å feire dåpsdagen og navnedagen. De tidlige navnedagene var hovedsakelig knyttet til en liste over helgener og martyrer, og man feiret dagen nok mest til deres ære. Wikipedia opplyser videre at feiringen er mest populær i Hellas.

Stopp dem!

Mon, 09 Nov 2009 15:33:11 +0100

Jeg hadde et lite ærend på et handlesenter nylig, og ante fred og ingen fare da jeg stod på rulletrappene opp fra parkeringshuset i underetasjen. Rulletrappene går forbi en sportsbutikk, og der så jeg to karer i 30-årene som stod og betraktet en av sportsyklene som stod utstilt utenfor butikken. Jeg kom meg av rulletrappene og gikk rundt dem for å ta trappene som gikk opp til etasjen over. Jeg hørte da skriking bak meg, og snudde meg rundt for å se hva som foregikk. De to karene hadde tatt sykkelen og slapp den med en brak. Deretter løp de hver sin vei. Den ene tok rulletrappene ned en etasje, mens den andre kom løpende mot meg. Jeg oppfattet raskt situasjonen. De hadde forsøkt å stjele sykkelen og hadde blitt oppdaget av butikkpersonalet. «Skal jeg forsøke å stanse ham?» tenkte jeg mens han kom løpende rett mot meg. Jeg hadde et par sekunder å tenke over hva jeg skulle gjøre...

Snodig - men for snart 30 år siden måtte jeg ta en lignende avgjørelse. Jeg var student i Bergen, og gikk hjem fra Ingeniørhøgskolen med skolesekken på ryggen. Jeg var 21 år. Plutselig hørte jeg hysterisk roping og skriking bak meg. Det har en fortvilet kvinnestemme. Jeg hørte ikke hva hun sa, men jeg oppfattet at hun var nærmest hysterisk. «Stopp ham!» hørte jeg da hun kom nærmere. En gutt i 20-årene sprang forbi, og 50 meter bak kom dama. «Han har tatt veska mi!» Det var tydelig at innholdet var viktig for henne. Det var mange folk på gata, men ingen reagerte. Jeg slengte resolutt av meg skolesekken og satte etter ham. Jeg var i god form. Jeg gikk regelmessig på helsestudio, og var sterk og sprek. Det tok ikke lang tid å ta igjen vedkommende som angivelig hadde stjålet veska, og jeg la ham raskt i bakken. Jeg holdt ham hardt i armene slik at han ikke fikk gjort motstand. Han ynket seg og ba om å få reise seg. Da han forsikret meg om at han ikke ville forsøke å stikke av, lot jeg ham komme seg opp mens jeg holdt ham hardt i jakkeermet. Han kikket oppgitt på meg, men ble stående rolig. Snart hadde dama kommet opp til oss. Sammen lette vi etter veska hennes og fant den i innerlommen hans. Hun sjekket innholdet, og det var tydeligvis intakt. Hun var veldig oppskjørtet - det hadde tydeligvis vært en stor påkjenning for henne og hun gikk gråtende derfra.

Leketøy?

Thu, 05 Nov 2009 15:32:06 +0100

«Den eneste forskjellen på gutter og menn er prisen på deres leketøy,» sa min nabo smilende til meg da hun så meg komme kjørende i min nye bil i går. Og jeg innrømmer det gjerne, jeg liker bilen veldig godt. Det er litt av en følelse å sette seg inn i en ny bil - bare lukta er nesten verdt pengene...

Jeg er så heldig at min arbeidsgiver tilbyr meg firmabil. Jeg velger selv hvilken bil jeg vil ha, og betaler skatt og andre utlegg basert bl.a. på innkjøpsprisen på bilen. Da jeg i 2005 for første gang skulle velge meg firmabil, var jeg i villrede. Jeg er ikke typen til å velge meg flott bil som statussymbol. For meg er de viktigste kriteriene at bilen er praktisk, sikker, miljøvennlig og holdbar. Dermed falt valget på en Toyota Prius - en hybrid bil. Den går både på bensin og batteri og er svært miljøvennlig i forhold til andre biler.

I januar 2005 så man ikke mange Prius-er på norske veier. Iflg selgeren var det kun omlag 70 Prius-er i Norge på den tiden. Og i Bærum var det enda færre. «Det er primært deg og Ari Behn som kjører Prius her,» fortalte selgeren smilende. Men andre enn Ari og jeg har fått øynene opp for miljøbilen. I september i år var Toyota Prius faktisk Norges mest solgte bil!

75 år

Mon, 26 Oct 2009 15:30:45 +0100

Gratulerer med dagen, mor! Det er jo veldig synd at du aldri fikk oppleve din 75-årsdag. Det er jo ingen alder i Norge i dag. Du var bare 61 da du gikk fra oss.

Jeg advarte deg jo ofte mot røyken da jeg bodde hjemme og hørte røykehosten din. I tillegg fikk du nok også mye kjemikalier i lungene fra din jobb som frisørdame, og det var nok denne kombinasjonen som til slutt førte til lungekreften. For et sammentreff! Da jeg snakket med deg på telefonen og du fortalte at legene hadde funnet en flekk på lungene, ringte det samtidig på døren. Det var noen som solgte lodd for kreftforeningen. Jeg kjøpte loddene og håpet det beste for deg. Dessverre gikk du så altfor tidlig bort, men vi fikk da et par fine år sammen etter lungeoperasjonen.

Du fikk altså aldri vite at også jeg ble lungesyk. Du hadde nok både blitt overrasket og veldig trist. På en måte er jeg glad for at jeg slapp å fortelle deg det. Samtidig hadde du nok også blitt lettet over å se hvor godt det går med meg, og at jeg ikke preges nevneverdig av sykdommen.

Chick flick

Sat, 24 Oct 2009 15:26:35 +0200

Jeg var på kino i går sammen med kona og kjæresten til vår eldste sønn. Og det var ikke bare i bilen ned til kinoen at hannkjønnet var underrepresentert. I kinosalen må det har vært minst fire damer for hvert mannfolk. Det var m.a.o. en utpreget «chick flick» som stod på programmet: «Julie & Julia» (Jeg har hørt at typiske mannfolkfilmer nå går under betegnelsen «dick flick» ;-)

Filmen handlet bl.a. om Julia Childs - Amerikas svar på Ingrid Espelid. Hennes mann jobbet i 50-årene i den amerikanske ambassaden i Paris, og Julia måtte finne et tidsfordriv mens mannen jobbet. Hun endte opp på et kokkekurs. Hun ble fullstendig bitt av basillen, og skrev etter hvert en bok om fransk kokekunst rettet mot det amerikanske markedet. Boka ble en stor suksess og Julia inntok deretter fjernsynsskjermen. Resten er historie.

I filmen møter vi også Julie. Hun lever i nåtiden og har bestemt seg for å skrive en blogg om sin erfaring med å lage alle 524 rettene fra Julias kokebok i løpet av ett år. Filmen veksler m.a.o. mellom nåtid og fortid.

Min tur

Sun, 18 Oct 2009 15:25:58 +0200

Så var det min tur å bli syk. Jeg har aldri opplevd å ha vært sykdomsfri et helt år gjennom mine 50 leveår, så det kom ikke som en stor overraskelse da jeg kjente influensasymptomene komme. Det begynte med rennende nese for litt over en uke siden samt frysninger. Deretter kom feberen og halsondet.

Jeg hadde tidligere i sommer skaffet med Tamiflu. Jeg visste at det var viktig å ta medisinen så raskt som mulig i sykdomsforløpet for å oppnå best mulig effekt om jeg skulle få svineinfluensa. Jeg var derfor innstilt på å ta en tablett så snart de første symptomene meldte seg. Men da den rennende nesa kom, ble medisinen liggende urørt. Dette kunne vel ikke være svineinfluensa? Heller ikke da feberen herjet kroppen, tok jeg veien til medisinskapet. Og det var nok riktig avgjørelse. For feberen var svak og symptomene lignet veldig på vanlig forkjølelse.

Nå har det gått litt over én uke siden jeg ble syk og jeg er nesten blitt symptomfri. Jeg har kun noe rennende nese samt litt ømme mandler. Men jeg føler meg ellers bra og går mine daglige turer i det fine høstværet.

Wonderful tonight

Wed, 07 Oct 2009 15:23:34 +0200

Jeg har alltid hatt sansen på Eric Clapton. Hans stemme og flotte gitarspill runget ofte høyt gjennom høyttalerne på gutterommet mitt på 70-tallet. Jeg hadde et flott musikkanlegg. Siden jeg jobbet deltid i en musikkforretning mens jeg gikk på gymnaset, fikk jeg anlegget til redusert pris. Det var hakket bedre enn stereo – det var faktisk et kvadrifonianlegg! Det betød at det var fire høyttalere og gutterommet ble daglig forvandlet til en konsertsal med verdensstjerner på scenen. Låtene jeg spilte mest av Clapton var nok den gang Cocain, Layla og Wonderful Tonight.

Da jeg flyttet til Bergen for å begynne på mine studier, måtte dessverre anlegget bli igjen hjemme. Min lille loftsleilighet i Årstadgeilen ble altfor liten for et så stort musikkanlegg. Jeg tok imidlertid med meg platespilleren og fikk koblet den til en gammel mono radio. Dermed kunne bl.a. også Claptons musikk lyde i loftsleiligheten, om enn ikke så høyt og i like god kvalitet som hjemme i Egersund.

Språk har aldri vært min sterkeste side. Og da vi hadde engelsk som fag første året på ingeniørhøgskolen, jobbet jeg hardt for å forbedre mine kunnskaper. En kveld jeg hørte på Clapton, fikk jeg ideen om at jeg som språktrening skulle forsøke å skrive ned teksten til sangen. Resultatet hang jeg stolt opp på badet. Dette ble delt med en leietaker som leide loftsleiligheten over gangen fra meg. Da jeg noen dager senere gikk på badet, var sangteksten full av rød korrekturskrift. ”Jeg orket bare ikke å se mer på alle de skrivefeilene og den dumme teksten!” sa jenta som jeg delte bad med. ”Ja, men låten er jo veldig fin,” forsøkte jeg meg med. Men hun gav seg ikke – teksten ødela lytteopplevelsen for henne.

Drøbak

Tue, 29 Sep 2009 15:17:43 +0200

Mor var frisørdame. Hun klippet naturlig nok håret mitt opp igjennom hele barndommen. Frem til jeg var 18 år og flyttet hjemmefra, hadde jeg faktisk aldri tiltrodd andre denne viktige oppgaven. (Ja, for når man vokste opp i 60- og 70-årene, var det å klippe håret for oss gutter ikke særlig populært...)

Nå har et annet familiemedlem overtatt all hårklipp både for meg og min kone Carol: min søster Annika. Hun valgte å følge i mors fotspor og driver frisørsalong i Drøbak. Og ned til dette sjarmerende tettstedet dro vi forrige lørdag. Carol skulle klippe håret og jeg benyttet anledning til å tusle rundt i Drøbak.

Det var en utrolig flott høstdag! Det var 20 graders varme og strålende solskinn. På torget var det som vanlig på lørdager markedsboder. I en av dem fant jeg noen gamle fruktskåler. Jeg gjenkjente dem straks. De var maken til dem vi hadde arvet fra mine besteforeldre. Eneste forskjell var at de var litt dypere. Samlingen av de flotte skålene fra Stavanger er nå m.a.o. forøket.

40 år

Mon, 21 Sep 2009 15:14:29 +0200

”That’s one small step for a man, one giant leap for mankind.” Med disse minneverdige ordene beskrev Neil Armstrong sitt skritt fra stigen på månelandingsfartøyet ned på månens overflate. Han ble det første menneske som satte beina på et annet himmellegeme enn jorda. Snart fulgte Michael Collins etter. Over dem svevet Edwin ”Buzz” Aldrin i hovedfartøyet som senere skulle frakte dem trygt tilbake til jorda. Buzz fortalte i den strålende gode dokumentarfilmen ”In the shadow of the moon” at han var glad for at det ikke var han som var første menneske på månen: ”Jeg ville trolig sagt: ”Wow – this is great!” Slik sett var det mye bedre at det var Neil som var først siden hans ord var langt mer velvalgte,” sa Buzz med et smil.

Dette skjedde altså for litt over 40 år siden. 20. juli 1969 var jeg 10 år gammel. Jeg har vage minner om at far fortalte meg om måneferden og at det var mye snakk om den på nyhetene. Jeg husker jeg reflekterte litt over ordene til far. Jeg så det på ham da han fortalte meg om nyheten at dette var stort. Jeg syntes nok også i noen minutter at det var viktig, men snart var fotballen på lekeplassen utenfor ble langt viktigere.

Borgerplikt

Sat, 12 Sep 2009 15:12:50 +0200

Da har jeg gjort min borgerplikt. Jeg har vanskelig for å forstå dem som ikke ønsker eller ikke gidder å stemme. Jeg synes det er et privilegium å kunne stemme og være med på å bestemme hvem som skal styre landet vårt. Jeg blir fylt med glede og høytidsstemning når jeg går inn i avlukket for å finne frem ønsket stemmeseddel. For meg føles det ikke som en «plikt», men som en rettighet som blir tilbudt meg og som jeg definitivt ønsker å benytte meg av.

«Da har dere alle stemt, ser jeg» sa vedkommende som sjekket mitt navn i registeret. Hun refererte til at ifølge listene hadde begge mine sønner stemt tidligere på dagen. «Jeg er litt ergerlig for at jeg ikke var snartenkt nok til å gi din yngste sønn, som jo er førstegangsvelger, følgende kommentar: Jeg ser du er en skårunge!» Hun lo og siktet til at vårt etternavn er Skåra. «Ja, jeg er jo altfor gammel til at du ville kalle meg en skårunge,» repliserte jeg smilende.

Jeg er glad for at jeg har to samfunnsengasjerte barn. Det samme er forresten også min kone, men pga at hun er amerikansk statsborger hadde hun ikke anledning til å stemme ved dette stortingsvalget. (Det er kun ved kommunevalg hun får anledning til å påvirke norsk politikk gjennom sin stemmegivning.) Min eldste sønn, Nils-Paul, var heldig nok til å treffe og snakke med Erna Solberg i Oslo med tv-kamera til stede for noen dager siden. Han jobber for Amnesty og traff henne på gata mens han vervet medlemmer. Nils-Paul spurte henne om Høyres holdning til Amnesty og en av kampanjene de jobbet med for øyeblikket der de kjemper for å redusere vold mot kvinner og for å opprette flere voldtilfluktsentre i Norge. Erna syntes å bli svar skyldig og henviste kun til et brev som var blitt sendt til Amnesty der Høyres holdninger ble klargjort. Nå kan man jo ikke kreve at enhver politiker skal ha kjennskap til enhver sak, men en generell uttalelse der man støttet Amnestys aksjon synes jeg man burde kunne forvente.

Ut på tur, aldri sur!

Sat, 12 Sep 2009 15:10:59 +0200

Sykdommen pulmonal hypertensjon medfører at kroppen ikke får den oksygentilførselen den trenger. Det merkes spesielt når kroppen er i aktivitet. Når jeg sitter stille, merker jeg lite eller ingenting til sykdommen. Men dersom jeg går meg en tur, merker jeg fort at jeg blir tungpustet. Selv det å gå opp noen trapper i et kjøpesenter kan være hardt nok.

Det tok meg noe tid til å venne meg til dette. Jeg var jo alltid så aktiv før sykdommen. Jeg spilte squash et par ganger i uka, jeg trente spinning, jeg gikk noen kilometer hver dag for å ta bussen til jobben, etc. Nå begrenser treningen seg til en spasertur. Og turen til Bærums Verk synes perfekt for meg.

Bærums Verk handlesenter ligger i naturskjønne omgivelser 2-3 kilometer fra mitt bosted. Turen frem og tilbake tar meg ca. én time. Det er litt kupert terreng. Turen tilbake er spesielt hard for da er det mye motbakker de siste 500-600 meterne. Målet er å gjennomføre tilbaketuren uten stopp. Det betyr at tempoet blir deretter.

«Du går som en gammel mann,» spøkte en av mine naboer med da hun så meg komme pesende opp en bakke. Hun visste ikke at jeg hadde blitt syk, og lo godt av min langsomme gange. Og hun traff spikeren på hodet. Jeg har gange som en gammel mann, og jeg føler meg nok heller ikke så ulik en 70-80 åring som går opp en motbakke...

Amerikapakken

Tue, 08 Sep 2009 15:10:11 +0200

Amerikapakken var et kjent begrep i Norge i gamle dager. Slektninger i USA sendte gjerne en pakke til sin familie i gamlelandet til jul. Og pakken med gavene fra «over there» ble nok kjærkomment mottatt i de sparsommelige norske hjemmene.

I går mottok min kone, Carol, en amerikapakke. Hun var nok ikke så spent på hva den inneholdt, for hun hadde pakket den selv. I sommer var nemlig hun og hennes tre søsken samlet i barndomshjemmet i Alexandria like utenfor USAs hovedstad Washington D.C. Min 85 år gamle svigerfar hadde nettopp flyttet inn på pleiehjem. Helsen skrantet og han hadde også begynt å bli litt dement. Han klarte seg ikke lenger alene i det store huset og trengte daglig pleie.

Så der var søsknene samlet for den tunge oppgaven med å tømme huset før salget skulle skje. Container var leid inn og stod utenfor klar til å romme alt som ikke var minneverdig fra huset. «Fab four» kalte de seg for å forsøke å gjøre oppgaven mer lystelig. Det ble nok et følelsesladet arbeidet, men det rommet også glede. Sammen hentet de frem minnene når det ble børstet støv av gamle papirer og gjenstander.